ÅPNE BRØNNER * Dikt av Sigve Lauvaas (Bok 2-2010)

lørdag 23. mars 2013

ÅPNE BRØNNER av Sigve Lauvaas * Side 41-51 (Bok 2-2010)

Brønner i mitt eget hjerte-Ill

Side 41-51

ÅRSTIDER

Greinene er podet inn i stammen,

Som hender og føtter er podet inn i kroppen,

Som måne og stjerner er podet inn i verden

Og skaper lys og fred.

Døden stenger for drømmen,

Og fjell stenger for synet,

Vinteren stenger for våren,

Som gir oss livet,

Som bobler i kropp og sjel.

Og sommeren kommer med blomster,

Og frukten modnes mot høst,

Mens stormen jager den ytterste øy,

Og fisken gir trøst

Og kornet brød

Til den som må leve i dag.

Og vinden seiler, og vi seiler med

Som øyner og hjerter på flukt.

Vi seiler som fugler og engler i sus

Av bølger til det hellige land

Der murene er bygget av kjærlighet

Og alle kan leve i fred.

BEGYNNER

Du står som en nybegynner, som nyfødt for Gud,

Og englene streifer ditt kinn.

Du løfter din panne, og åpner din munn

I takk for at du er til.

Du står i stillhet og lytter en dag

Og kjenner sus av trær,

Og høsten kommer inn i ditt liv

Og lauvet faller av.

Du er naken for alle, og englene spør:

Hvor vil du reise nå?

Jeg tørker mitt øye og roper ut:

Du er min konge, og du er min Gud.

- Så lenge mitt hjerte vil slå

Vil jeg reise til Paradis.

INSPIRASJON

Etter å ha skrevet et vers, må jeg hvile.

Så skriver jeg litt igjen.

Når gnisten er fanget, må jeg skrive.

Mens flammen brenner,

Og rommet er opplyst av ånd.

Jeg kan skrive mens regnet siler, og lynet slår.

Men mest skriver jeg i de sene aftentimer

I stillhet, bak lås og slå.

Ideene strømmer, som kilden,

Inn i mitt hjerte og sinn.

Og orden utfrir bølgene som roper

Med varme smil.

Noen ord er gjerne nok, en ide, en pust av ånd

Som sprer seg, skaper lys og varme,

En indre sang, en følelse av liv som vibrerer

Som en buestreng, og vil ut.

Dette skaper en indre trang, en lengsel

Etter å gi disse mektige ord vinger i dikt,

Som brød og vann.

ORD

Noen rører ved min munn,

Og jeg må tale, skrive, synge ut.

Alt som går gjennom meg, må få sin form

Og komme ut.

Og ingen stein er rund

Som ingen kjæler ved, som regn og sol og vind.

Noen ord er livet mitt, en lengsel etter mer

Av dette dype vann som setter spor

Og skaper lys.

Lysets engel stiger opp og gir sin fred.

Alt av nåde i fra Gud,

Og alt av kjærlighet.

Det er vår soloppgang og trøst å være til,

Og se alt Gud har skapt.

Forvandlet i sitt ord - til liv.

REISE

Tiden er klippet av,

Lyset er slukket,

Båten er trukket på land,

Reisen er ferdig.

Alt er lagt klart

Til en ny vandring

Over stjernetak,

Med vinger og makt.

Til slutt vil jeg be

Om et ord som åpner,

Og jeg vil gå inn

Og møte en engel.

Der kan jeg puste fritt.

Og bokstavene ser

Hvor de hører til,

Og jeg kan hvile ut.

LYSET

Når det hellige lys

Omkranser jorden, og englene

Våkner til en ny dag,

Da vil alt liv på jorden våkne,

Og døde vil stå opp,

Og syke skal bli helbredet,

Og alle mennesker blir forvandlet i et nu

Til levende steiner

Til et nytt tempel i Jerusalem.

TOMROM

Der er et stort tomrom i verden,

Der vinden aldri får komme til, der kjærligheten

Ikke har ankerfeste, og litteraturen

Fråder av forbannelse og løgn.

Der er et tomrom for sjelevandrere

Uten kraft og ånd, hvor ingen føler seg hjemme,

Der sangen er tappet for edel glød,

Og skjønnheten er vraket gods.

Tomrommet er mørkt og kaldt, helt til lyset får slippe til,

Og varmen fra et edelt hjerte møter kjærligheten din.

LYS

Skjønnheten lyser.

Skjønnheten er kraftfull, og udødelig.

Skjønnheten er et indre liv, en edel sjel

Som lyser i verden.

Og lyset er englenes språk.

La oss engler,

Og reise over hele verden i et nu

Og opprette fred, helbrede syke

Og bygge nye hus.

La oss lyse for hverandre

Så verden kan bli til en oase,

Så vi kan nå ut til alle verdens hjørner

Med budskapet om fred på jord.

LYTT

Lytt til stjernene,

Lytt til himmelens musikanter,

Lytt til vinden i trærne, og sangen i skogen.

Lytt til regnet som hvisker

Som en tigger, og lysblomsten som hvisker

Mellom overjordiske stemmer.

Lytt til englene.

Se, det lyser fra en regnbue

Over byen, over landet, over alt

Der vi reiser.

Lytt til sangen fra markene, og fjellene.

Lytt til det evige kor

Mens vi ennå kan,

Mens kanalene er åpne

Og vi kan høre Guds stemme.

HØR

Hør med øynene, hør

Stemmen i dalen, stemmen i stjerner som lyser

Og sender søyler av himmel inn i vår verden,

Inn i vårt hus.

Hør hammerslag, hør, vi bygger et tempel

For engler, for lyset og kjærligheten

Som omgir oss, og fører oss videre på veien til Sarons Dal.

HUS

Mitt hus og ditt hus,

Kongens hus og folkets hus,

Hus i hus over hele jorden,

Som hav med skyhøye bølger.

Hus reiser seg og går under,

Hus lyser som høye tårn

Og brenner ned.

Hus og brød følger menneskene,

Og jorden er rund.

Det som skjer det skjer.

NOEN KOMMER

Det kommer en skygge over fjellet

Som skinner som greiner

Og danser i vind.

Det kommer en skygge i regnet mot kveld,

Og jorden er varm etter en lang dag

Med stempel av sol.

Det kommer en skygge inn i mitt indre kapell

Og roper etter vann og brød,

Som jeg rekker fram.

Det kommer en skygge inn i mitt hus,

Nedbøyd, fattig og kald,

Og sovner i sengen min.

RØTTER

Røtter graver dypt i mold

Og søker etter næring.

Imellom steiner går ørsmå føtter

På vei mot noe stort.

Røtter strekker sine tråder ut

Som hender i vill natur, i natten

Under mørke skyer, under alt

Som peker mot en mektig sol.

Røtter lyser på veien til vårt endelige mål.

Alle slekter samles i en storm, der røttene får kraft og ånd,

Fra skaperordet, som forvandler oss til evig liv.

ORD

Si ikke et ord, uten å kjenne dets navn.

Si ikke at noen har vært her før. -

Hver tid har nok med seg selv.

Søk etter ord som kan åpne en dør, lyse og le.

Søk etter nye stjerner på himmelhav,

Der ordene smiler av fryd

Og gir av seg selv – det livsens brød

Som englene sender ut.

Ord er en mektig gnist i din munn,

En lampe som lyser på jord.

Ord er som hender som favner din sjel

Og stryker varsomt ditt kinn.

PUST

Det puster fra et hus innerst i dalen,

Og navnet hviskes på alles lepper,

Og røyken stiger fra et bål,

Og det er vinter, og frost.

Og hendene er hvite, og musklene har ingen kraft,

Og ingen tårer er å se,

Og ingen sukker over livet

Som ble så kort.

Det puster i en vind i dalen, og fjellet er bratt

Som en skygge av et gammelt tre.

Og veien opp er uendelig som før,

En himmelsti for fromme

Som løftes bort av engler i et nu,

Mens vinden snur.

ALDRI

Aldri så langt borte

At en ikke kan se heim.

Aldri så langt fra huset

At en ikke kjenner varmen av et bål.

Aldri så langt ute på havet

At en ikke kan se land.

Aldri så langt fra far og mor

At en ikke hører lyden av kjærlighet.

Aldri så alene, at en ikke ser Gud.

BRØNNER

Hvert menneske er en brønn, en kilde

Til noe uendelig stort.

Alle er et tegn, og et lys

Som skinner i gamle spor.

Vi går veien som andre har gått,

Veien som fører til det høyeste slott,

Der prinsen og prinsessen bor.

Vi er greiner og strå, og lauv.

Vi er livet som reiser seg i prakt,

Og mister sitt ansikt

Når brønnen er tom, og kilden er tørket inn.

HJERTE

Jeg lever med et ungt hjerte,

Og vil alltid elske livet

Med tusen røtter.

Det er ikke alle gitt å se lyset

Og kjenne at en hører til

I en stor slekt.

Jeg vil leve og reise, og leve

Som en pilegrim,

Til frihetsklokkene slår.

ORD

Også mine lepper er stive,

Og ingen ord flyter i vinden.

Kraften er borte fra mitt hus,

Og jeg kan ikke tale visdom

Med sønderrevet munn.

Ordene triumferer i verden,

Og strømmer i alle land og folk

Som kontaktledd og spenning

Til jordens ytterste avkrok,

Der is og snø dekker landskapet.

Ord er som signal, og spor som følger oss på veien,

Og lyser i drømmer og syner til vi blir avkledd

Og må stå til ansvar for den høyeste dommer.

TEGN

Vi er urolige, som lauv i vind,

Som tegn i sol og måne,

Som runer i fjell.

Vi er greiner på himmeltrær,

Som urolige skyer på flukt

Mellom hav og ørken,

Mellom jord og himmel.

Vi setter tegn med våre føtter

Og vårt hjerte,

Og vi setter hemmelige tegn i vinden,

Som tar oss med som en stråle

Av en hellig gnist.

HAVET

Hvem løfter havet,

Og hvem gir jorden hvile?

Hvem er uforanderlig og sterk

Og bærer himmelhvelvet i sin hånd?

Jeg har ingen jord,

Og ingen hav, bare et fattig hus

Hvor jeg kan hvile,

Og en himmel bak alle stjerner,

Der kjærligheten regjerer.

Havet er et speil, en løfteskål for engler,

Som samler vann fra tusen kilder,

Og regn og skodd, og mørke skyer

Til en runddans over hele jorden,

Til havet stiger, som i Noahs dager,

Og skjuler alle spor.

FLAGGET

Flagget består bare av et stykke tøy

Og en stang.

Likevel er det noe mer:

En hel nasjon.

Det snakker uavbrutt, -

Som tusen stemmer på en fotballfest,

Som folk som svermer i parken

Eller ved en vakker strand.

Flagget har et eget språk, et fedreland.

NATT

Huset er tomt,

Månen er bak skyer.

Fjellene er kalde og grå.

Natten er lang.

Natten renner i tid

Som vann renner i havet.

Natten holder seg skjult,

Som en blind,

Bak mørke gardiner.

Natten er som et endeløst rom

Med høye murer,

Som en stengt dør,

Der ingen slipper inn uten lys

Til å male natten med,

Som stjerner på himmelblått hav.

Natten er som et fengsel,

Eller et hvilerom,

Der alle kan samle krefter

Og være seg selv.

ENSOM

De er ensomme, redde,

Og må tre frem i en lang rekke

Som tilskuere, som terninger

I et lotteri, i et farlig spill.

Ensomme segner de til jorden,

Og får sitt stempel,

Og blir kjørt bort til en ny fylling.

Ensomme glemmer de å skrike,

Men ber for sine bødler:

At de må få se lyset,

Før de segner om.

HÅP

Mitt hjerte er mitt håp, og mine tanker er mitt håp,

For jeg vil tenke meg frem til en høyde

Der alt er lyst, og ingen har uro i sjelen, der kjærligheten bor,

Og jeg er født inn i en ny himmel og en ny jord.

ASFALT

I verdens-byenes asfalt

Finner jeg ingen ro.

Her er nesten ingen trær,

Og nesten ingen utedo.

Jeg er fremmed, og går min vei,

Uendelig langt fra Paris.

Asfalt, asfalt er alt jeg ser,

Og natten er lang og kald og rar.

De jager forbi, og jeg er ensom og blind,

Som et kjærestepar.

Jeg vil reise bort, og vandrer på asfalt – tusen mil.

Og drømmer om asfalt til neste dag,

Og da er det på ’an igjen.

GAMMEL

Du er gammel, og ordene står i kø,

Og skuffer og skap er for små,

Og du blir aldri ferdig.

Du ligger med åpent vindu

Og trekker inn den mektige luft.

Ditt hjerte vandrer på jorden

Fra grind til grind, og over de høye fjell.

Jeg undres om du alltid har levd

Og telt stjerner på veien?

Du hører liksom til

I denne vakre dalen, ved elven.

Du sitter med ryggen mot treet, mens greinene duver i vind.

Du skriver dikt om menneske-møter,

Og låser deg inn i et gammelt hus,

Og sovner fra alt en dag.

HVEM TAR I MEG?

Hvem tar i meg? Hvem tar i meg?

Det skjelver febrilsk i mitt rom.

Det spiller opp til dans.

Mine nerver er i spenn.

Det raser snø.

Det spiller vann i bekk og elv,

Og jeg er redd.

Det knirker i et gammelt tak.

Jeg pines i en trykket stund,

Og alle dager ligger bak min rygg,

Og jeg er sterk som holder ut

Med disse piler av musikk,

Som roper i mitt nakne bryst.

Hvem tar i meg?

Hvem stormer imot mitt ansikt nå?

Hvilke krefter løfter meg?

Hvem spiller på gitar?

Jeg hører strenger fra et annet rom.

Det stiger, og daler ned,

Jeg er våken, som av en urolig drøm,

Som fossefall i ur.

Jeg er aleine – uten språk,

I fremmed land.

LIKE FØR

Det er like før lauvet, like før du åpner munnen,

Like før du tar imot, like før huset er ferdig,

Like før barnet.

Hvert sekund er like før neste sekund.

Alt er like før. Like før det blir lyst, like før skapelsen,

Like før undergangen.

Og alle går på en vei, og alle seiler få et hav,

Og alle blir med til andre siden.

Det er like før alt begynner å skje.

Like før Israel.

Jeg lytter til stemmer. Jeg ser lyset stiger og stiger.

Jeg ser fjellet raser. Det er like før.

Mine blogger

Blogger jeg følger

ÅPNE BRØNNER av Sigve Lauvaas * Side 33-40 (Bok 2-2010)

Gammel brønn-Ill

Side 33-40

SKYER

Endelig en sky, et forheng

Så jeg kan kle meg om,

Så kroppen kan hvile litt

Før stjernesol og bad igjen.

Skyer driver over jord,

Og samler seg i tykke lag

Og tømmer seg for vann,

Og seiler videre mot hav

Og fjerne himmelstrøk.

En sky kan være godt å ha,

Og svikter aldri oss

Som lever i et lite land

Med fjell, 60 grader nord.

SOL

Det stiger en sol

Over avkledde hus.

Det stråler av glede og fryd

På fjellet, i dalen, på gamle stier

Der drømmene gror.

Solen løfter din nakne kropp

Og gir deg kraft.

Solen bærer deg over alt

Som egg, krystall,

Og kysser deg ømt.

En sol går ned i vest.

Den samme sol vil møte deg

Med lys og fuglesang,

Og hanegal,

Når vinteren renner bort,

Og våren banker på din dør.

En årlig gjest er våren i ditt hus,

Og hagen svømmer over

Av sol og gode lukter.

Og sommeren vil favne deg

Og kle deg av,

Så alle ser at du er rund

Som en gitar.

ENGLER

Engler holder oss i hånden,

Bærer, løfter,

Følger oss på veien,

Gir oss lys.

Engler er seg selv, som oss,

Men uten svik.

De sirkler rundt vår dør og kropp

Og gir oss håp.

Engler fyller hus og hjem

Med fred og ånd,

Og driver gjennom rommet,

Som en usynlig fugl,

Og tar oss med

Til Drømmeland.

REGN

Det drypper regn fra taket:
Drypp, drypp, så lenge det er liv,

Så lenge det er vann.

Regnet fyller bekkene, og fossen brøler

I et stup, og elven flommer over,

Så eng og mark blir sjø

Som skyene kan speile i.

Regnet skifter som en dans, som pianospill av Grieg,

Og renser gatene, og metter jorden,

Til skogen stiger, og lauvet faller av

Og synger i vinden, som en fugl.

Og havet bølger,

Mens regnet drypper.

Dette underet - er en påminnelse

Om det levende vann,

En kilde til evig liv,

For hver den som tar imot.

BARNET

Sakte kommer barnet inn i huset

Og lukker døren,

Sender bølger frem

Som tekst fra en åpen bok,

Og trekker seg tilbake, til seg selv

Med malerskrin og hvite ark.

Barnet kjenner salt

Og lukker vinduet igjen,

Og skriver ord om fred på golvet

Mens sol i striper kommer

Gjennom gitteret på terrassen,

Som er hvit.

Barnet fyller hele huset med sin ånd

Som svever mykt og varmt

Fra rom til rom, og skaper glede

Med sin stemme,

Som strømmer over alt

Som glad musikk.

SNØ

Endelig kommer snøen

Og legger seg som et rolig teppe

Over alt, og varsler vinter

Med lav hvisking mellom hvite greiner.

Noen i huset åpner døren,

Og sporene blir tyngre og tettere for hver dag,

Og forhenget av snø danser i vinden

Som en sommerfugl.

Snøen kommer imot oss, og kysser ansiktet

Med fuglige lepper, som renner

Nedover kroppen, til en elv

Som fosser i havet om våren,

Når alle har ått nok.

GULT GRAS

Jeg legger meg i gult gras

Og svinger kjolen i sommervarmen,

Og legger meg for å drømme

Om gul høst under månesigden som reiser.

LIVET

Å ligge i sengen er en nytelse.

Det gir ro for sjelen,

Musklene hviler

Og blodsirkulasjonen går langsommere,

Og sansene er mer vare

For lukt og lyd.

Den stille demring fyller meg med estetisk glede

Som gir mer enn Brahms symfoni

Og nærhet til Mjøsa.

Livet består ellers av å møtes og skilles,

Le og gråte, sove og våkne.

Natt og dag, lys og mørke,

Sang og musikk, hjelper oss til oppfylle livets mål,

Som er å vokse inn i himmelen,

Som Klokkestøperen og Pottemakeren.

Livet er å våkne en tidlig morgen

Og nyte alskens lyder som fyller rommet.

Den verden av skjønnhet som omgir oss

Er som fuglesang og engleharper.

Å lytte til dette vidunderlige samspill

Gir oss en rolig natt,

Og vi kan ligge i sengen lenge

Og dikte udødelige dikt.

ENSOMHET

Menneskene er ikke oppmerksom på den verdi

Som ligger i å leve i ensomhet.

Da får en rom til ettertanke,

Og er mer våken for alt omkring,

Og en kjenner en estetisk glede

Av å høre til i fellesskapet.

En rolig time betyr nye krefter.

En glorie av virkelighetens verden, i stillhet,

Forvandler oss til en ny skapning,

Med høyere konsentrasjon

Og mer mentals styrke enn før.

God musikk burde nytes i sengen, med en god pute.

Lykken er som lys i natten, og styrke i ensomhet.

STRENGER

Trærne lyser

Som strenger på himmelen,

Og ruller som musikk

Fra pol til pol.

Trærne reiser som glødelamper

Over blått hav, der horisont møter horisont,

Og dørene står vidåpne

Som lysende stjerner.

Trærne tar imot og gir gaver,

Og bøyer seg ned til oss,

Som engler bøyer seg ned til sine barn

En vinternatt.

Trærne lyser over hele jorden

Med strenger som holder oss våkne,

Og puster fred i våre hjerter,

Så vi kan se Gud.

MELLOM

Timene mellom oss er hukommelsen

Og signal, kontakt og bevegelse.

Timene fører oss tettere,

Mens vi strekker oss ut etter nye horisonter.

Mellom oss er dører og lys, veier og grenser

Som vi må kjenne - og strekke oss over,

Som barnet, som må videre

For å vokse inn i slekten,

Som brobygger i en ny tid.

REDD

Jeg er redd å bli liggende igjen, bli glemt,

At jeg får et usynlig ansikt.

Jeg er redd å ikke bli hørt og sett,

Og strekker ut mine hender.

Jeg roper et navn, det eneste jeg kan,

Og stoler på at verden vil gå videre

Noen år til, at båten vil seile som et hjerte

Over åpent hav, til en ny havn,

Jeg er redd for tidsånden,

Og tigger om fred for Israel hver dag.

HEIME

Jeg ser fjellene, husene, bakkene,

Og kan lytte til bekkene

Og vinden i skogen.

Jeg rusler stiene, veiene, over markene,

Og ned til sjøen,

Og snakker med gamle folk.

Jeg ser ansikter jeg kjente før

Med skrukkete kinn

Og harde arbeidsnever.

Jeg ser steingarder og slåtteteiger

Som vitner om hardt slit.

Og heimetunet, og hagen med frukt og bær,

Og farshuset av tømmer, som stod ferdig i 1900,

Og lyser i hvit oljemaling

Med vinduer som åpner landskapet

For all verden.

Dette er heimen min

Som lever i minnet og drøm,

Som en frisk erindring om barndommen rike.

BÅT

Jeg har dratt båten i land,

Og årene er i hus,

Sjøen er flat, og langt borte.

Jeg ser en blå horisont med hvite fjell,

Og seiler på skyer i drøm.

Jeg er min egen båt,

Og følger kysten til Nordkapp,

Stillferdig på jakt etter en god havn,

Der jeg er trygg for skyhøye bølger.

Jeg har en gammel båt,

Skapt for sjø og bølger, men blir syk

Av havet, og priser skaperen lykkelig

Hver dag jeg får være frisk,

Og kan se solnedgangen

Som en stripe gull over horisonten.

MÅLLØS

Målløse står vi ved brønnen,

Og målløse går vi gjennom skogen

Til elven som driver hvileløst mot havet.

Målløse er vi overfor stjerner

Som vinker til alle

Og lyser med utvalgte ord, med en stemme

Som holder luften varm.

Her bor vi, og er målløse på veien

Til det høyeste fjell

Som svever i skyer, mens himmelen blir mørk og kald,

Og hvisker til alle her nede

Som hvileløst vandrer mot havet,

Som bølger fra havn til havn

Som en rastløs elg.

Målløse går vi gjennom stormen og snøen

Til flate vidder med spor av folk og dyr

Som søker noe mer av dette livet

Som henger i en tråd, som edderkoppen spinner

Til et nett som fanger alle en dag,

Og reisen er slutt, og vi er farløse og morløse

Og uten fyrtårn i natten,

Der vi hvileløst vandrer mot en stjerne

Som vinker, og tar imot vårt ansikt.

HÅND

Ta imot min hånd.

Til alle tider har noen ropt etter en hånd

Som er sterkere enn døden.

Ta imot min arme sjel, og min gamle kropp

Som kjenner smerte.

La meg hvile i dine sterke armer,

Og løft meg over alle fjell.

La meg få et glimt av dine himmelstjerner,

Som vinker til den hvileløse vandrer

Og gir trøst og styrke på veien.

Ta min hånd før jeg går under,

Før klokkene slutter å kime, og alt blir svart

Og jeg er uten håp.

Ta imot min ånd, og la meg gå igjennom perleporten

Med navnet som lyser - og velsigner.

La meg se din himmel før leppene mister sin kraft.

NØD

Det er nøden i verden som roper.

Det er hjerter som roper

Med ville hammerslag.

Alt som er til roper etter frihet

Og rom til å hvile.

Altfor lenge har nøden banket på vår dør,

Og vi har ikke lukket opp,

Men gått lange omveier

For ikke å se og høre.

Nøden leter etter sin bror,

En redningsmann, som ikke tar det for gitt

At verden er delt,

Og vet at alt er på lån.

En gang skal alle sitte ved samme bord

Og spise seg mette.

Men i dag er det mange som gråter seg i søvn,

Og mange stenger døren

For å slippe å høre klageropet.

HAVET

Havet er salt,

Og saltet legger seg som korn i sanden

Som blir til små øyner

Som blinker i sollyset.

Havet tar oss med i leken,

Og gir visdom for livet om å være våken

Mens det ennå er lyst.

Havet driver som saueflokker

Over store landskaper,

Og rir bølgene med storm

Og brøler som tunge hvalross

Til alt stilner,

Så båtene igjen kan søke havn.

Havet tilhører alle,

Og er et hjem for alt som lever i dypet,

Og gir menneskene føde.

Havet er et speil som viser englene

Hvor langt vi er på vei.

Translate

lørdag 23. mars 2013

ÅPNE BRØNNER av Sigve Lauvaas * Side 41-51 (Bok 2-2010)

Mine blogger

Blogger jeg følger

ÅPNE BRØNNER av Sigve Lauvaas * Side 33-40 (Bok 2-2010)