ÅPNE BRØNNER av Sigve Lauvaas * Side 15-32 (Bok 2-2010)

Brønn i Afrika-Ill

Side 15-32

SPOR I SNØ

Der er alltid noen der ute.

En fugl på grein,

Et gammelt epletre med frukt,

Mens snøen daler ned.

Og døden ligger bakom fjell

Med kirketårn og grav.

Et spor kan føre veien frem

For den som søker fred.

Og barn og unge lager spor

Med hele seg.

Og vinteren har slått seg ned

Med frost og snø -

Til våren banker på med regn,

Og sol som varmer kropp og sjel,

Og vind fra sør.

STILLHET

Det er stillhet i dikteren sitt hus.

Dikteren skriver som en olding

Med gammel fjørpenn, og drikker vann

Som munkene, og fuglene,

Og leser det han skrev i dag.

Et dikt av ord som vinker fra en perm

Med lys av lauv og høst,

En stille bønn om å få se,

Og kjenne kraften av din røst

Som stiller stormen på ditt ord,

Og reiser døde ifra grav.

SKRIVE

Hva får meg til å skrive? Hvem styrer penn og tid?

Jeg skriver for å skrive mitt eget liv.

Og ordene skal rulle, som stjerner i det blå,

Og aldri skal jeg hvile, før jeg har kappen på.

Jeg skriver om en verden av boliger og slott.

Mitt hjerte skriver sanger, om både stort og smått,

Men helst så vil jeg dikte, om livet slik det er,

Om englene i verden, og om de tusen trær.

Jeg skriver for å lytte, jeg skriver for å se.

Det største som jeg eier er ånd og kjærlighet.

16

FJELL

Det er noe trygt med fjell:
Stillhet og styrke.

Det er som en bolig mot kveld,

Som et hemmelig rom,

Et hjerte med et underjordisk språk

Som vi må tolke.

Fjellet strekker hals, og er en søyle i mitt liv.

Fjellene er krans i krans

Rundt hele kloden, som stjerner en vinternatt.

Jeg vandrer glad mot fjellets topp

Og heiser flagg.

Mitt fjell vil våke over meg

Og gi meg vinger til å fly.

Fjellet ler og gråter som et barn,

Og favner alt.

Fjellet gir oss kunnskap til vår egen tid

Som et museum fra skapelsen:

Og alt var godt.

LYSET

Ordene tier når lyset er borte.

Stjernene synger om barnet som er født,

Verden ligger i dvale, som et usynlig hus

Mens lengselen bryter hos barnet som vil ut,

Og fram til oss – som vandrer med tunge steg

Mot Golgata, for å finne ro og trøst.

Lyset taper makt - uten dine ord.

Ordene skal drive lyset frem på jord

Til sjelenød, og fred og liv for den som tror

At barnet er den sanne Gud,

Som skapte alt fra evighet.

Lyset er mitt segl og munn, mitt øye og min kraft.

Lyset åpner porter, viser vei

Og er vårt brød fra først til sist, et språk,

Dog uten feil, som hellig ånd og englevakt

På veien til det siste hvilested,

Der alt er ferdig, gjestene er komt

Og alle lys er tent for tro og håp og kjærlighet. 

17 

PROSJEKT

Hver dag er ny.

Hver dag er et prosjekt

Som leder hen til kilden.

Hver dag er født, en tumleplass

For alt som rører seg og gror,

Et rom for tid og ånd.

Og tankene som gløder

Setter nye spor,

Og reisemål

I frihet, med en åpen grind.

Her lytter vi, og hører sang

Og regndråper, og pust

Imellom høye trær,

Der prinsen bor.

Vi klipper tid, og deler ut,

Og samler frø.

Sekunder blir et annet språk,

Som vind og sol,

Og sti, og blåe fjell.

Vi ser en bekk som fosser frem,

En Glitretind, et vardebål

Som lyser ifra jord

Til noe utenfor oss selv,

Der engler bor.

LYTT

Lyset kan ingen høre.

Vinden har ingen klang.

Språket har ingen styrke

Mørket har ingen sang.

Jeg tømmer ikke tiden,

Jeg tømmer ikke lys.

Jeg rykker frem i køen

Til Gud og Paradis.

Jeg lytter til en engel,

Og hører toget nå.

Hvor mye kan jeg bære

Den veien jeg skal gå?

18 

KAFE

Vi satt på første rekke

På Lovens kafe,

Og kjente ingen, men så i luften

At noe ville skje.

I dypet av et større dyp

Kom vann – som en oase

Over landskapet.

Og trikken måtte stanse,

Og alle måtte se -

Døren til en bokkafe,

Et hus med dikt og renset språk

Som passet inn.

Vi satt med bøker

I en ånd som sirklet rundt,

Som rovfugl gjør,

Og trekte ord av innmaten

Som plommen i et egg,

Og nikket til,

At dette er en deal om mat

Og kjærlighet.

Vi lever i en strøm, en vind

Som tar oss med.

ELV

Vi skulle se

Elven skifte leie,

Skiløperen skifte spor,

Og dansen få en ende,

Som fjell og fjord.

Vi ser en elv bli stille,

Og krymper inn -

Som muskelvev i barnet

Som vil høyere, opp og fram.

Vi skulle se bølgene

Som reiser over havet

Som et brev med noe nytt.

Vi skulle se elven vokse

Til et mektig vann –

Over åkerjord og sletteland,

Mens vinden hyler

Og regnet fosser ned.

19

MØRKE

Det finnet et mørke i alle hus,

Og fred for den trette sjel.

Det finnes en vind, og en drøm

Om å reise bort -

Der lyset har større rom,

Og barnet kan leke fritt,

I trygghet for krig og sult,

Og leve i kjærlighet.

Og mørket følger oss over jord

Som skyggeband.

Vi lever side om side,

Går hånd i hånd

Med mørket, som er vår bror,

Ved siden av søster lys og speil

Som stråler natt og dag.

I englekor.

Men lyset har mange stjerner,

Og mørket stamper i snø.

Det beste for alle parter

Er visdom til å se,

Så mørket kan vike,

Og lyset stige frem.

Da blir det hellig fred

Og vi kan regjere, som før,

Med varme hender,

Hånning og melk.

SKOG

Det er tømmer i skogen til høye hus,

Og mitt skal være det minste.

Skog og røtter er søsken på jord,

Og jeg er kanskje den siste –

Som samler frø til en planteskog,

For fremtid,

Og drøm om et annet liv

Med appelsiner, bananer og druer,

Som jeg skal ha til aftensmat

I en hytte på Vestlandet,

Mens nye trær skal spire

Som lauv og gras, -

Og synge som barnet i sommersol:

Takk for nyfødt glede!

20

TID

Tiden renner, tiden brenner,

Tiden rulles inn.

Tiden er et hjul, en vei

Som åpner seg

Mens fuglen flyr.

Tidens tann forteller alt

Om hvor vi er.

Tiden flyter, strømmer, fosser

Fra himmelhav og stjernehær.

Tiden er en stemme i det indre

Som sier fra.

Alle fødes av en kvinne,

Og er barn

Før voksen alder, alderdom,

Og grav.

FJELLET

Å ha blikket rettet mot fjellet

Gir luft til nye mål

Og vinger å danse med

På stien til den hvite topp

Som lyser hele livet.

Skiv sol og måne i ditt sinn,

Så er du høyt

Som trær og skyer,

Alpene, og verdens tak,

Som lyser blått.

Fjellet varmer med et smil,

Som kvinnebryst,

På veien til evig snø,

Og Himalaya.

Med flukten i et tankesprang

Kan håpet redde oss,

Så vi kan holde ut, og se

Veien til det faste fjell,

Og evighet.

21 

HUN

Hun er en kvinne med smil og sjarm,

Lett og ledig.

Hun skriver dikt med rim, krystall,

Som lyser i et annet lys.

Og veven går, og våren kommer med en vind

Som vokser sterk

Og brer seg ut til lauv og blomst.

Hun syr en kjole til de små

Og går i kirken – noen mil.

Så er hun enke for en dag,

Og skjøtter hus og hage, jobb og bil

Til noen kommer rekende,

Og det blir vår igjen.

DØDEN

Når døden fester sitt grep

Er det farlig å leve.

Og glatte steiner blir en utfordring

På veien til og fra.

Døden setter sine spor i alle

Med sin listige tunge,

Og et sverd som bryter kroppen ned,

Til englene får overta.

Når det er jul vil alle ha en gave.

Og barnet er i alle hus,

Mens døden banker på som tyv

Og tar det dyreste vi har.

Livet seiler i kald vind, og ankrer opp,

Mens døden teller gråe hår

På veien til det siste hvilested

Mens åtseletere har fest.

Så svinger solen mot høylys dag,

Og døden vinker med sin hånd.

Og mørkets makter blinker i sverd og hat

Til  krigen bryter løs den siste kveld.

Alt blir svart. Som blinde tumler vi omkring

På verdens tak, til hun og han er faset ut,

Og skapelsen blir ny, og det er jul igjen.

22

PROGRAM

Fyll salen med ord og lys

Som gleder, spreder, stråler ut.

Fyll salen med varme kropper

Og dryppende stjerner.

En åker med korn smiler og ler

Når vi går forbi.

Det er glede i brød og vann,

Som synger i oss av fryd

For livet.

Og alle er med i pilegrimstoget

Mot Jerusalem,

Der porten er åpen i morgentimen,

I lyset av Golgata.

ANSIKT

Det er bare en lyd, en røst,

Og en hånd

Som vinker, mens jeg snur meg mot ansiktet,

Og forstår at noe har skjedd.

En ny vinkel i landskapet,

Og solen stryker forbi, som en fugl

På vandring mot fjerne himmelstrøk.

Og vi står igjen, oppreist

Som en søyle i vinden, som et ansikt

Som forteller fred på jord.

Og lyset puster, som havet og fjellet.

For ingenting er umulig for Gud

Som skapte mennesket

Som et bilde av seg selv.

LYS

Alt må lyse. Der er en kraft i alt,

En underlig glød, som et hjerte

I et puslespill, en labyrint

Med tusen øyner

Som lyser, fordi lyset bor i oss

Som kjenner sannheten

Og er født på ny.

23

VED HAVET

Jeg sitter ved havet

Og hører til

De som ingen kjenner

Fra andre siden.

Jeg strekker meg ut vinduet

For å se når månen lyser

I bølgene,

Og venter på brev.

Jeg ser alt er som før

Ved havet på Jæren,

Der Garborg

Alltid kom tilbake.

HENDER

Jeg bøyer hendene til avskjed,

Og føler lengt

Til et ankerfeste.

Jeg ser skyer,

Og vinden rir bølger på havet.

Jeg snakker med fuglene

Og trærne,

Som vet alt om livet som roper

I alle rom,

Mens dagen heller, og solen går ned

I en stripe av gull.

Mine hender er sterke i lyset av stjerner,

Og i forvandling til noe høyere

Som vinker fra evighet til evighet.

BEST

Det er best å røre seg,

Føre båten videre,

Lytte til trafikken

Og male ferdig bilde

Av den jeg er.

Det er best for barnet

At jeg lærer språk, så verden kan forstå.

Det er best å drømme i bilder.

24

ORD

Det blåser ord

Rundt min dør,

I ånd.

Det blåser friskt fra havet

Mot mitt ansikt

Som jeg vender bort.

Det blåser høst i alle rom,

Og jeg er døv og blind,

Og finner ikke trappen ned

Til Stiklestad.

Det blåser storm fra vest,

Og skogen raser,

Huset er i grus,

Og jeg må gå.

TAUSHET

Tausheten blir tyngre og tyngre,

Og stillheten jager på dør

Som en knitrende, hviskende lyd

Fra en annen planet.

Jeg tier i alt som blir sagt

Mellom klosterbrør,

Bak tykke murer.

Tausheten skriver med ånd

I alt som er skapt,

Og reiser med vinger

Når tiden klippes av.

HENDER

Solvarme barnehender, og hvite hender,

I møte med stjerner som smiler

Og blomster som ler.

Dette er mysteriet: at hender kommer igjen

Som en sky over oss

Og tar oss med.

Hender er engler som reiser i vinden

Og synger i trærne

Til vi sover trygt. 

25

ORD

Noen leser,

Og røyken stiger ifra jord.

Så blir det stille.

Lyset brenner ned, og slokner.

Ingen roper, ingen pust.

Men akkurat da døden kom

Strålte ansiktet av fred og lys.

Og navnet var så kjært.

Stille brenner bålet ut,

Og det er natt.

NAVN

Navnet hvisker:
Gi aldri opp! Vis at du kan.

Det hvisker i dal og fjell, på fjord,

På hav og land: At jeg kan,

At jeg må reise meg opp

Med liv og sjel.

La gråtemusikken bli, og kom!

Hør fuglene, kjenn sol og vind

I alt som gror. Ha tro,

Så du kan flytte fjell,

Og gå den veien du kan se.

Det er ditt kall.

ØYNER

Ingen øyne er skarpere enn solen,

Inge øy er større enn seg selv.

Og havet ruller inn, som i den første timen,

Da Adam så at han var naken

Og Eva at hun var på vei.

Øyner ruller over hele jorden, som stjerner på himmeltak.

Og vi er sett og hørt, og løftet av en kvinne,

Til redningsdåd når lyset slukkes av.

Øyner blinker som lanterner, et varsel om det gode land

Som fyller alt i alle, når vi ser og hører,

Og møter Skaperen bak blåe fjell.

26

SNØ

Snøen er kald, og taus.

Likevel gir den fred til trette sinn,

Bak en lukket dør,

Mens vinden blåser.

Snø over grav, og fjell.

Dette hvite belte av krystall gir ro,

Og synger i vårt hjerte, gir oss kraft

Til noe høyere enn oss selv,

Og snøen blinker.

Solen stiger, og snøen ligger myk

Som dun og ull, og skyer,

Mens noen vandrer inn porten

Til et gravkapell,

Og takker for følge.

VINGER

Under vingene finnes kropper av kjøtt og blod

Som lyser i skråningen til utsikten,

Og nebbet risper i kjøkkenglaset, og hendene er myke.

Akkurat nå stiger solen, og barn og unge reiser

Med en engel, og livet går videre, videre.

Dypt i de mørke skoger sitter en poet

Og skriver: Det finnes ingen vakrere trøst

Enn disse vinger. Og øyet blir vått

Av en usigelig kraft som strømmer på

Før solen reiser opp Himmelvarden.

ORD

Alle trenger et ord, en plass i solen, en blomst, et tre

Som bærer frukt, et hjerte som er åpent

For å ta imot.

Ordene skylles hit og dit, og kommer inn med vinden

Som brød, som får oss til å tro, som får oss til å kjenne

Varmen av en venn.

Gjennom livet er vi alle som et frø, en hånd, et teppe

Som varmer, vokser, tar imot og gir. Det er vår styrke

At vi kan, når vi har fått et ord som forvandler oss. 

27

FLUKT

Vi er på flukt,

Og reiser fra dag til dag

Gjennom mørke pass.

Vi reiser i flokk

Med vinger over mørke hav

Til nye land.

Vi er på flukt,

Med Israel som reisemål,

Og drømmen tar oss med

På gamle stier.

UENDELIG

Tankene er uendelige, og ordene

Lyser i verden

Som noe uendelig

Som likner skapelsen.

Øynene åpner vinduet

Til en uendelig riksdom

Med liv, o g pulsslag -

Som lyden av en gullklokke.

Uendelig er drømmen

Som seiler over alle hav

Og vinker som et vårlys

Til alle navn og riker.

Uendelig er vår stemme, og våre veier

Lyser i verden

Som stjerner i himmelblått,

Der alle er engler.

NATT

Det er natt, og huset sover.

Alle sover. Fjellet sover med et drønn

Av malm og frost, og skogen sover -

Tung og grønn, og vinden leker

I kronen som lyser og vinker

Som et barn som reiser

I skjønnhet, med et strålende smil.

28 

SJEL

Min sjel renner i ord

Som suser i vinden

Og vekker gras og lyng og skog

Til dans.

Og orkesteret spiller Chupin

Som leker med tangentene

Til alle reiser hjem,

Og det er stilt.

Og sjelen åpner seg i sang,

Og hvisker over hus og fjell,

At nå er tiden å fylle alle rom

Med glede, trøst og ånd,

Som renner ut til liv

Der menneskene bor

Og hviler seg.

TONER

Tonene svever som sølvglitter

Over fjellet,

Som brennende skyer

Som taler på alle veier -

At vi er bølger av ansikter og speil

Som lyser over jorden,

Til vi dør.

Og vinduene står åpne for toner

Som renner inn fra naturen

Og forteller hemmelighetsfulle gåter

Om en kjærlig far

Som holder taktstokken

Og skaper liv av døde.

Tonene kommer i et mønster

Og danser i luften, og stråler

Som små barn med vinger

Som holder oss våkne og vinker

Som stjerner og trær,

Og minner om barndommen,

Som stadig banker på

Og favner oss.

  

  29

ALT

Alt som har vært,

Alt som er,

Alt som skal bli

Lyser imot oss på veien.

Alt som er kvinne og mann,

Eller barn i en tid

Med uryddige spor

Gjennom alt.

Men veven har gått,

Og bekkene renner i hav,

Og vi er igjen

Med impulser og tro

På at noe er godt.

Hjertene hamrer i alt

Vi er, som øyner og speil,

Og skriver vårt liv

Mens vi vandrer på veien hjem

Til alt.

SVAK

Vi er for svake til å danse, for svake

Til å le. Vi kan ikke synge.

Våre hender er magre, og hvite

Som bjørketre.

Vi er de svake, som kvinnene tok seg av

På veien til Jeriko.

Vi er fanget av blendende lys,

Og gjemmer vårt ansikt.

Vi er svake i varmen av alt som skal skje,

Og lener oss tilbake i tekstil og sand

Til noen kommer forbi

Og kan gi oss vann og brød.

Vi er svakere nå, etter møte med den tause engel

Som gikk forbi med sylkvasse blikk.

Og vi fryser av tanken på døden

Som kimer i oss fra dag til dag

Så lenge det heter liv.

30 

BYEN

Byen har mange rom,

Og mange ansikter.

Noen byer tilhører en fjern fortid

Og er erobret av kvinner og menn

Som kjøper og selger,

Og bygger enda høyere

Til himmelen er en rød sky

Av språk.

De fremmede bor over alt

Og kommer med sine rullebrett

Og stuper i parken,

Til en naturlig død.

Naturligvis er det mening med livet

Som bærer oss gjennom byen,

Gjennom labyrinten,

Til det evige rom,

Der vi kan se klart.

VEIER

Ikke alle veier er avmerket på kartet.

Noen veier bare dukker opp

Som fremmede språk

Over fjell, og gjennom jungel,

Og over ørken.

Veier flyter som vann, andre veier

Går fra person til person

Med usynlige signal.

Alltid i høy fart,

Som fly over horisonten

Til fremmede planeter.

Hva gjør vi da, i vår stue,

Der vi bor under himmeltak?

Hvem kan vise oss en vei som gir fred,

Og et langt liv – med melk og honning?

Jeg snakker med englene

Som ser meg.

Veier er som livstråder, som vev

Over hele jorden,

Som åpner for nye møteplasser og eventyr.

31

VESTLAND

Det hviler en ro over fjellene.

De er trauste og grå, med nyanser av regnbuefarger

I måneskinn og sol.

Og fjordene stikker dypt, som mektige skip

Som aldri går til grunne.

Fra land ser vi holmer og skjær, små utposter i havet

Som holder liv i drømmen

Om stadig å komme igjen, og stikke fingeren i jorden

Og hilse på naboer, som blir yngre

Når vinden raser over Stadt, og bølgene slår

Til en på minnelse om Lofoten,

Alle kysters fiskevær.

Men våren kommer med sol og varme dager, og fuglene

Glemmer aldri hvor de kommer fra,

Og blåklokker og lyng, og tusen andre blomster

Titter frem – som små barneøyne, og smiler

Til takk, og jubler under åpen himmel

Mens barnebarna leker, og fisken vaker

Utenfor Ulsteinvik.

Vi har mye å lære om Vestlandet, som tar imot alt,

Både søppel og gull fra havet, og tapper elvene,

Så resten av Europa skal få nok energi,

Og hovedstaden, på andre siden av kjølen,

Skal våkne til varmt vann, og kaffe

Fra Friele.

Vi kan dyrke mat på Jæren, og eksportere,

Til verden synker enda mer,

Og vi får en annerledes virkelighet,

Og må puste i fremmedfrykt og vold,

Til vi selv blir fanget,

Og må bygge varder for lys og kjærlighet,

Så livet kan ha fremgang.

AVIS

Jeg leser at nakne folk har det bra i Afrika,

Mens kolera herjer i Haiti,

Og USA legger hindringer for Israel,

Som daglig får dødbringende raketter,

Uten at verdenssamfunnet reagerer. -

Og verden går videre – som en syk kamel.

32 

ET TRE

Der er et tre i min hage

Med greiner som rekker mot sky.

Jeg skjuler meg bak treet

Når solen er sterk.

Jeg maler treet på lerret,

Og gir det en annen glød.

Men kommer du hit en oktoberdag

Med frost, er bladene gule,

Og stuper i kanten av kjølig vind,

Og vinterstorm og snø.

LÆRE

Barnet lærer fort, og de gamle

Mimrer om sin barndom,

Og nynner salmer fra barneskolen,

Ser på fingrene, og tenker

Perlemorstrand, eller hvitveis

På kirkegården,

Der noen vandrer hver dag,

Og lærer navn, og kler seg opp

Når presten kommer.

STOLT

Vi har mye å være stolt over:

Synet fungerer enda, og hørselen,

Føttene flytter kroppen fra senga

Til vinduet, fra vinduet til stolen

Og senga, som er god å ha

Når kreftene svikter

Og pilegrimen kryper i seg selv

Og roper ”Søster:

Jeg vil ha vann.”

Og stemmen kommer tydeligere,

Som ekko fra fjellet:

Jeg er stolt av deg, ”søster”.

Du er som en engel.

Og mine hender er kalde som is,

Men jeg er stolt over livet

Mellom høye fjell,

Der fuglene synger, ”god morgen”

Og trærne vinker, ”god kveld”.