 |
| Brønner i mitt eget hjerte-Ill |
Side 41-51
ÅRSTIDER
Greinene er podet inn i
stammen,
Som hender og føtter er podet
inn i kroppen,
Som måne og stjerner er podet
inn i verden
Og skaper lys og fred.
Døden stenger for drømmen,
Og fjell stenger for synet,
Vinteren stenger for våren,
Som gir oss livet,
Som bobler i kropp og sjel.
Og sommeren kommer med
blomster,
Og frukten modnes mot høst,
Mens stormen jager den
ytterste øy,
Og fisken gir trøst
Og kornet brød
Til den som må leve i dag.
Og vinden seiler, og vi
seiler med
Som øyner og hjerter på
flukt.
Vi seiler som fugler og
engler i sus
Av bølger til det hellige
land
Der murene er bygget av
kjærlighet
Og alle kan leve i fred.
BEGYNNER
Du står som en nybegynner,
som nyfødt for Gud,
Og englene streifer ditt
kinn.
Du løfter din panne, og åpner
din munn
I takk for at du er til.
Du står i stillhet og lytter
en dag
Og kjenner sus av trær,
Og høsten kommer inn i ditt
liv
Og lauvet faller av.
Du er naken for alle, og
englene spør:
Hvor vil du reise nå?
Jeg tørker mitt øye og roper
ut:
Du er min konge, og du er min
Gud.
- Så lenge mitt hjerte vil
slå
Vil jeg reise til Paradis.
42
INSPIRASJON
Etter å ha skrevet et vers,
må jeg hvile.
Så skriver jeg litt igjen.
Når gnisten er fanget, må jeg
skrive.
Mens flammen brenner,
Og rommet er opplyst av ånd.
Jeg kan skrive mens regnet
siler, og lynet slår.
Men mest skriver jeg i de
sene aftentimer
I stillhet, bak lås og slå.
Ideene strømmer, som kilden,
Inn i mitt hjerte og sinn.
Og orden utfrir bølgene som
roper
Med varme smil.
Noen ord er gjerne nok, en
ide, en pust av ånd
Som sprer seg, skaper lys og
varme,
En indre sang, en følelse av
liv som vibrerer
Som en buestreng, og vil ut.
Dette skaper en indre trang,
en lengsel
Etter å gi disse mektige ord
vinger i dikt,
Som brød og vann.
ORD
Noen rører ved min munn,
Noen rører ved min munn,
Og jeg må tale, skrive, synge
ut.
Alt som går gjennom meg, må
få sin form
Og komme ut.
Og ingen stein er rund
Som ingen kjæler ved, som
regn og sol og vind.
Noen ord er livet mitt, en
lengsel etter mer
Av dette dype vann som setter
spor
Og skaper lys.
Lysets engel stiger opp og
gir sin fred.
Alt av nåde i fra Gud,
Og alt av kjærlighet.
Det er vår soloppgang og
trøst å være til,
Og se alt Gud har skapt.
Forvandlet i sitt ord - til liv.
43
REISE
Tiden er klippet av,
Lyset er slukket,
Båten er trukket på land,
Reisen er ferdig.
Alt er lagt klart
Til en ny vandring
Over stjernetak,
Med vinger og makt.
Til slutt vil jeg be
Om et ord som åpner,
Og jeg vil gå inn
Og møte en engel.
Der kan jeg puste fritt.
Og bokstavene ser
Hvor de hører til,
Og jeg kan hvile ut.
LYSET
Når det hellige lys
Omkranser jorden, og englene
Våkner til en ny dag,
Da vil alt liv på jorden våkne,
Og døde vil stå opp,
Og syke skal bli helbredet,
Og alle mennesker blir
forvandlet i et nu
Til levende steiner
Til et nytt tempel i
Jerusalem.
TOMROM
Der er et stort tomrom i verden,
Der er et stort tomrom i verden,
Der vinden aldri får komme
til, der kjærligheten
Ikke har ankerfeste, og
litteraturen
Fråder av forbannelse og
løgn.
Der er et tomrom for
sjelevandrere
Uten kraft og ånd, hvor ingen
føler seg hjemme,
Der sangen er tappet for edel
glød,
Og skjønnheten er vraket
gods.
Tomrommet er mørkt og kaldt,
helt til lyset får slippe til,
Og varmen fra et edelt hjerte
møter kjærligheten din.
44
LYS
Skjønnheten lyser.
Skjønnheten er kraftfull, og
udødelig.
Skjønnheten er et indre liv,
en edel sjel
Som lyser i verden.
Og lyset er englenes språk.
La oss engler,
Og reise over hele verden i
et nu
Og opprette fred, helbrede
syke
Og bygge nye hus.
La oss lyse for hverandre
Så verden kan bli til en
oase,
Så vi kan nå ut til alle
verdens hjørner
Med budskapet om fred på
jord.
LYTT
Lytt til stjernene,
Lytt til himmelens
musikanter,
Lytt til vinden i trærne, og
sangen i skogen.
Lytt til regnet som hvisker
Som en tigger, og lysblomsten
som hvisker
Mellom overjordiske stemmer.
Lytt til englene.
Se, det lyser fra en regnbue
Over byen, over landet, over
alt
Der vi reiser.
Lytt til sangen fra markene,
og fjellene.
Lytt til det evige kor
Mens vi ennå kan,
Mens kanalene er åpne
Og vi kan høre Guds stemme.
HØR
Hør med øynene, hør
Hør med øynene, hør
Stemmen i dalen, stemmen i
stjerner som lyser
Og sender søyler av himmel
inn i vår verden,
Inn i vårt hus.
Hør hammerslag, hør, vi
bygger et tempel
For engler, for lyset og
kjærligheten
Som omgir oss, og fører oss
videre på veien til Sarons Dal.
45
HUS
Mitt hus og ditt hus,
Kongens hus og folkets hus,
Hus i hus over hele jorden,
Som hav med skyhøye bølger.
Hus reiser seg og går under,
Hus lyser som høye tårn
Og brenner ned.
Hus og brød følger
menneskene,
Og jorden er rund.
Det som skjer det skjer.
NOEN KOMMER
Det kommer en skygge over
fjellet
Som skinner som greiner
Og danser i vind.
Det kommer en skygge i regnet
mot kveld,
Og jorden er varm etter en
lang dag
Med stempel av sol.
Det kommer en skygge inn i
mitt indre kapell
Og roper etter vann og brød,
Som jeg rekker fram.
Det kommer en skygge inn i
mitt hus,
Nedbøyd, fattig og kald,
Og sovner i sengen min.
RØTTER
Røtter graver dypt i mold
Og søker etter næring.
Imellom steiner går ørsmå
føtter
På vei mot noe stort.
Røtter strekker sine tråder
ut
Som hender i vill natur, i
natten
Under mørke skyer, under alt
Som peker mot en mektig sol.
Røtter lyser på veien til
vårt endelige mål.
Alle slekter samles i en
storm, der røttene får kraft og ånd,
Fra skaperordet, som
forvandler oss til evig liv.
46
ORD
Si ikke et ord, uten å kjenne
dets navn.
Si ikke at noen har vært her
før. -
Hver tid har nok med seg
selv.
Søk etter ord som kan åpne en
dør, lyse og le.
Søk etter nye stjerner på
himmelhav,
Der ordene smiler av fryd
Og gir av seg selv – det livsens
brød
Som englene sender ut.
Ord er en mektig gnist i din
munn,
En lampe som lyser på jord.
Ord er som hender som favner
din sjel
Og stryker varsomt ditt kinn.
PUST
Det puster fra et hus innerst i dalen,
Det puster fra et hus innerst i dalen,
Og navnet hviskes på alles
lepper,
Og røyken stiger fra et bål,
Og det er vinter, og frost.
Og hendene er hvite, og
musklene har ingen kraft,
Og ingen tårer er å se,
Og ingen sukker over livet
Som ble så kort.
Det puster i en vind i dalen,
og fjellet er bratt
Som en skygge av et gammelt
tre.
Og veien opp er uendelig som
før,
En himmelsti for fromme
Som løftes bort av engler i
et nu,
Mens vinden snur.
ALDRI
Aldri så langt borte
At en ikke kan se heim.
Aldri så langt fra huset
At en ikke kjenner varmen av
et bål.
Aldri så langt ute på havet
At en ikke kan se land.
Aldri så langt fra far og mor
At en ikke hører lyden av
kjærlighet.
Aldri så alene, at en ikke
ser Gud.
47
BRØNNER
Hvert menneske er en brønn,
en kilde
Til noe uendelig stort.
Alle er et tegn, og et lys
Som skinner i gamle spor.
Vi går veien som andre har
gått,
Veien som fører til det
høyeste slott,
Der prinsen og prinsessen
bor.
Vi er greiner og strå, og
lauv.
Vi er livet som reiser seg i
prakt,
Og mister sitt ansikt
Når brønnen er tom, og kilden
er tørket inn.
HJERTE
Jeg lever med et ungt hjerte,
Og vil alltid elske livet
Med tusen røtter.
Det er ikke alle gitt å se
lyset
Og kjenne at en hører til
I en stor slekt.
Jeg vil leve og reise, og
leve
Som en pilegrim,
Til frihetsklokkene slår.
ORD
Også mine lepper er stive,
Og ingen ord flyter i vinden.
Kraften er borte fra mitt
hus,
Og jeg kan ikke tale visdom
Med sønderrevet munn.
Ordene triumferer i verden,
Og strømmer i alle land og
folk
Som kontaktledd og spenning
Til jordens ytterste avkrok,
Der is og snø dekker
landskapet.
Ord er som signal, og spor
som følger oss på veien,
Og lyser i drømmer og syner
til vi blir avkledd
Og må stå til ansvar for den
høyeste dommer.
48
TEGN
Vi er urolige, som lauv i
vind,
Som tegn i sol og måne,
Som runer i fjell.
Vi er greiner på himmeltrær,
Som urolige skyer på flukt
Mellom hav og ørken,
Mellom jord og himmel.
Vi setter tegn med våre
føtter
Og vårt hjerte,
Og vi setter hemmelige tegn i
vinden,
Som tar oss med som en stråle
Av en hellig gnist.
HAVET
Hvem løfter havet,
Og hvem gir jorden hvile?
Hvem er uforanderlig og sterk
Og bærer himmelhvelvet i sin
hånd?
Jeg har ingen jord,
Og ingen hav, bare et fattig
hus
Hvor jeg kan hvile,
Og en himmel bak alle
stjerner,
Der kjærligheten regjerer.
Havet er et speil, en
løfteskål for engler,
Som samler vann fra tusen
kilder,
Og regn og skodd, og mørke
skyer
Til en runddans over hele
jorden,
Til havet stiger, som i Noahs
dager,
Og skjuler alle spor.
FLAGGET
Flagget består bare av et
stykke tøy
Og en stang.
Likevel er det noe mer:
En hel nasjon.
Det snakker uavbrutt, -
Som tusen stemmer på en
fotballfest,
Som folk som svermer i parken
Eller ved en vakker strand.
Flagget har et eget språk, et
fedreland.
49
NATT
Huset er tomt,
Huset er tomt,
Månen er bak skyer.
Fjellene er kalde og grå.
Natten er lang.
Natten renner i tid
Som vann renner i havet.
Natten holder seg skjult,
Som en blind,
Bak mørke gardiner.
Natten er som et endeløst rom
Med høye murer,
Som en stengt dør,
Der ingen slipper inn uten
lys
Til å male natten med,
Som stjerner på himmelblått
hav.
Natten er som et fengsel,
Eller et hvilerom,
Der alle kan samle krefter
Og være seg selv.
ENSOM
De er ensomme, redde,
Og må tre frem i en lang
rekke
Som tilskuere, som terninger
I et lotteri, i et farlig
spill.
Ensomme segner de til jorden,
Og får sitt stempel,
Og blir kjørt bort til en ny
fylling.
Ensomme glemmer de å skrike,
Men ber for sine bødler:
At de må få se lyset,
Før de segner om.
HÅP
Mitt hjerte er mitt håp, og
mine tanker er mitt håp,
For jeg vil tenke meg frem
til en høyde
Der alt er lyst, og ingen har
uro i sjelen, der kjærligheten bor,
Og jeg er født inn i en ny
himmel og en ny jord.
50
ASFALT
I verdens-byenes asfalt
Finner jeg ingen ro.
Her er nesten ingen trær,
Og nesten ingen utedo.
Jeg er fremmed, og går min
vei,
Uendelig langt fra Paris.
Asfalt, asfalt er alt jeg
ser,
Og natten er lang og kald og
rar.
De jager forbi, og jeg er
ensom og blind,
Som et kjærestepar.
Jeg vil reise bort, og
vandrer på asfalt – tusen mil.
Og drømmer om asfalt til
neste dag,
Og da er det på ’an igjen.
GAMMEL
Du er gammel, og ordene står
i kø,
Og skuffer og skap er for
små,
Og du blir aldri ferdig.
Du ligger med åpent vindu
Og trekker inn den mektige
luft.
Ditt hjerte vandrer på jorden
Fra grind til grind, og over
de høye fjell.
Jeg undres om du alltid har
levd
Og telt stjerner på veien?
Du hører liksom til
I denne vakre dalen, ved
elven.
Du sitter med ryggen mot
treet, mens greinene duver i vind.
Du skriver dikt om
menneske-møter,
Og låser deg inn i et gammelt
hus,
Og sovner fra alt en dag.
51
HVEM TAR I MEG?
Hvem tar i meg? Hvem tar i
meg?
Det skjelver febrilsk i mitt
rom.
Det spiller opp til dans.
Mine nerver er i spenn.
Det raser snø.
Det spiller vann i bekk og
elv,
Og jeg er redd.
Det knirker i et gammelt tak.
Jeg pines i en trykket stund,
Og alle dager ligger bak min
rygg,
Og jeg er sterk som holder ut
Med disse piler av musikk,
Som roper i mitt nakne bryst.
Hvem tar i meg?
Hvem stormer imot mitt ansikt
nå?
Hvilke krefter løfter meg?
Hvem spiller på gitar?
Jeg hører strenger fra et
annet rom.
Det stiger, og daler ned,
Jeg er våken, som av en
urolig drøm,
Som fossefall i ur.
Jeg er aleine – uten språk,
I fremmed land.
LIKE FØR
Det er like før lauvet, like
før du åpner munnen,
Like før du tar imot, like
før huset er ferdig,
Like før barnet.
Hvert sekund er like før
neste sekund.
Alt er like før. Like før det
blir lyst, like før skapelsen,
Like før undergangen.
Og alle går på en vei, og
alle seiler få et hav,
Og alle blir med til andre
siden.
Det er like før alt begynner
å skje.
Like før Israel.
Jeg lytter til stemmer. Jeg
ser lyset stiger og stiger.
Jeg ser fjellet raser. Det er
like før.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar