ÅPNE BRØNNER av Sigve Lauvaas * Side 33-40 (Bok 2-2010)

Gammel brønn-Ill

Side 33-40

SKYER

Endelig en sky, et forheng

Så jeg kan kle meg om,

Så kroppen kan hvile litt

Før stjernesol og bad igjen.

Skyer driver over jord,

Og samler seg i tykke lag

Og tømmer seg for vann,

Og seiler videre mot hav

Og fjerne himmelstrøk.

En sky kan være godt å ha,

Og svikter aldri oss

Som lever i et lite land

Med fjell, 60 grader nord.

SOL

Det stiger en sol

Over avkledde hus.

Det stråler av glede og fryd

På fjellet, i dalen, på gamle stier

Der drømmene gror.

Solen løfter din nakne kropp

Og gir deg kraft.

Solen bærer deg over alt

Som egg, krystall,

Og kysser deg ømt.

En sol går ned i vest.

Den samme sol vil møte deg

Med lys og fuglesang,

Og hanegal,

Når vinteren renner bort,

Og våren banker på din dør.

En årlig gjest er våren i ditt hus,

Og hagen svømmer over

Av sol og gode lukter.

Og sommeren vil favne deg

Og kle deg av,

Så alle ser at du er rund

Som en gitar.

34 

ENGLER

Engler holder oss i hånden,

Bærer, løfter,

Følger oss på veien,

Gir oss lys.

Engler er seg selv, som oss,

Men uten svik.

De sirkler rundt vår dør og kropp

Og gir oss håp.

Engler fyller hus og hjem

Med fred og ånd,

Og driver gjennom rommet,

Som en usynlig fugl,

Og tar oss med

Til Drømmeland.

REGN

Det drypper regn fra taket:
Drypp, drypp, så lenge det er liv,

Så lenge det er vann.

Regnet fyller bekkene, og fossen brøler

I et stup, og elven flommer over,

Så eng og mark blir sjø

Som skyene kan speile i.

Regnet skifter som en dans, som pianospill av Grieg,

Og renser gatene, og metter jorden,

Til skogen stiger, og lauvet faller av

Og synger i vinden, som en fugl.

Og havet bølger,

Mens regnet drypper.

Dette underet - er en påminnelse

Om det levende vann,

En kilde til evig liv,

For hver den som tar imot.

  

35 

BARNET

Sakte kommer barnet inn i huset

Og lukker døren,

Sender bølger frem

Som tekst fra en åpen bok,

Og trekker seg tilbake, til seg selv

Med malerskrin og hvite ark.

Barnet kjenner salt

Og lukker vinduet igjen,

Og skriver ord om fred på golvet

Mens sol i striper kommer

Gjennom gitteret på terrassen,

Som er hvit.

Barnet fyller hele huset med sin ånd

Som svever mykt og varmt

Fra rom til rom, og skaper glede

Med sin stemme,

Som strømmer over alt

Som glad musikk.

SNØ

Endelig kommer snøen

Og legger seg som et rolig teppe

Over alt, og varsler vinter

Med lav hvisking mellom hvite greiner.

Noen i huset åpner døren,

Og sporene blir tyngre og tettere for hver dag,

Og forhenget av snø danser i vinden

Som en sommerfugl.

Snøen kommer imot oss, og kysser ansiktet

Med fuglige lepper, som renner

Nedover kroppen, til en elv

Som fosser i havet om våren,

Når alle har ått nok.

GULT GRAS

Jeg legger meg i gult gras

Og svinger kjolen i sommervarmen,

Og legger meg for å drømme

Om gul høst under månesigden som reiser.

36

LIVET

Å ligge i sengen er en nytelse.

Det gir ro for sjelen,

Musklene hviler

Og blodsirkulasjonen går langsommere,

Og sansene er mer vare

For lukt og lyd.

Den stille demring fyller meg med estetisk glede

Som gir mer enn Brahms symfoni

Og nærhet til Mjøsa.

Livet består ellers av å møtes og skilles,

Le og gråte, sove og våkne.

Natt og dag, lys og mørke,

Sang og musikk, hjelper oss til oppfylle livets mål,

Som er å vokse inn i himmelen,

Som Klokkestøperen og Pottemakeren.

Livet er å våkne en tidlig morgen

Og nyte alskens lyder som fyller rommet.

Den verden av skjønnhet som omgir oss

Er som fuglesang og engleharper.

Å lytte til dette vidunderlige samspill

Gir oss en rolig natt,

Og vi kan ligge i sengen lenge

Og dikte udødelige dikt.

ENSOMHET

Menneskene er ikke oppmerksom på den verdi

Som ligger i å leve i ensomhet.

Da får en rom til ettertanke,

Og er mer våken for alt omkring,

Og en kjenner en estetisk glede

Av å høre til i fellesskapet.

En rolig time betyr nye krefter.

En glorie av virkelighetens verden, i stillhet,

Forvandler oss til en ny skapning,

Med høyere konsentrasjon

Og mer mentals styrke enn før.

God musikk burde nytes i sengen, med en god pute.

Lykken er som lys i natten, og styrke i ensomhet.

37

STRENGER

Trærne lyser

Som strenger på himmelen,

Og ruller som musikk

Fra pol til pol.

Trærne reiser som glødelamper

Over blått hav, der horisont møter horisont,

Og dørene står vidåpne

Som lysende stjerner.

Trærne tar imot og gir gaver,

Og bøyer seg ned til oss,

Som engler bøyer seg ned til sine barn

En vinternatt.

Trærne lyser over hele jorden

Med strenger som holder oss våkne,

Og puster fred i våre hjerter,

Så vi kan se Gud.

MELLOM

Timene mellom oss er hukommelsen

Og signal, kontakt og bevegelse.

Timene fører oss tettere,

Mens vi strekker oss ut etter nye horisonter.

Mellom oss er dører og lys, veier og grenser

Som vi må kjenne - og strekke oss over,

Som barnet, som må videre

For å vokse inn i slekten,

Som brobygger i en ny tid.

REDD

Jeg er redd å bli liggende igjen, bli glemt,

At jeg får et usynlig ansikt.

Jeg er redd å ikke bli hørt og sett,

Og strekker ut mine hender.

Jeg roper et navn, det eneste jeg kan,

Og stoler på at verden vil gå videre

Noen år til, at båten vil seile som et hjerte

Over åpent hav, til en ny havn,

Jeg er redd for tidsånden,

Og tigger om fred for Israel hver dag.

38

HEIME

Jeg ser fjellene, husene, bakkene,

Og kan lytte til bekkene

Og vinden i skogen.

Jeg rusler stiene, veiene, over markene,

Og ned til sjøen,

Og snakker med gamle folk.

Jeg ser ansikter jeg kjente før

Med skrukkete kinn

Og harde arbeidsnever.

Jeg ser steingarder og slåtteteiger

Som vitner om hardt slit.

Og heimetunet, og hagen med frukt og bær,

Og farshuset av tømmer, som stod ferdig i 1900,

Og lyser i hvit oljemaling

Med vinduer som åpner landskapet

For all verden.

Dette er heimen min

Som lever i minnet og drøm,

Som en frisk erindring om barndommen rike.

BÅT

Jeg har dratt båten i land,

Og årene er i hus,

Sjøen er flat, og langt borte.

Jeg ser en blå horisont med hvite fjell,

Og seiler på skyer i drøm.

Jeg er min egen båt,

Og følger kysten til Nordkapp,

Stillferdig på jakt etter en god havn,

Der jeg er trygg for skyhøye bølger.

Jeg har en gammel båt,

Skapt for sjø og bølger, men blir syk

Av havet, og priser skaperen lykkelig

Hver dag jeg får være frisk,

Og kan se solnedgangen

Som en stripe gull over horisonten.

39 

MÅLLØS

Målløse står vi ved brønnen,

Og målløse går vi gjennom skogen

Til elven som driver hvileløst mot havet.

Målløse er vi overfor stjerner

Som vinker til alle

Og lyser med utvalgte ord, med en stemme

Som holder luften varm.

Her bor vi, og er målløse på veien

Til det høyeste fjell

Som svever i skyer, mens himmelen blir mørk og kald,

Og hvisker til alle her nede

Som hvileløst vandrer mot havet,

Som bølger fra havn til havn

Som en rastløs elg.

Målløse går vi gjennom stormen og snøen

Til flate vidder med spor av folk og dyr

Som søker noe mer av dette livet

Som henger i en tråd, som edderkoppen spinner

Til et nett som fanger alle en dag,

Og reisen er slutt, og vi er farløse og morløse

Og uten fyrtårn i natten,

Der vi hvileløst vandrer mot en stjerne

Som vinker, og tar imot vårt ansikt.

HÅND

Ta imot min hånd.

Til alle tider har noen ropt etter en hånd

Som er sterkere enn døden.

Ta imot min arme sjel, og min gamle kropp

Som kjenner smerte.

La meg hvile i dine sterke armer,

Og løft meg over alle fjell.

La meg få et glimt av dine himmelstjerner,

Som vinker til den hvileløse vandrer

Og gir trøst og styrke på veien.

Ta min hånd før jeg går under,

Før klokkene slutter å kime, og alt blir svart

Og jeg er uten håp.

Ta imot min ånd, og la meg gå igjennom perleporten

Med navnet som lyser - og velsigner.

La meg se din himmel før leppene mister sin kraft.

40

NØD

Det er nøden i verden som roper.

Det er hjerter som roper

Med ville hammerslag.

Alt som er til roper etter frihet

Og rom til å hvile.

Altfor lenge har nøden banket på vår dør,

Og vi har ikke lukket opp,

Men gått lange omveier

For ikke å se og høre.

Nøden leter etter sin bror,

En redningsmann, som ikke tar det for gitt

At verden er delt,

Og vet at alt er på lån.

En gang skal alle sitte ved samme bord

Og spise seg mette.

Men i dag er det mange som gråter seg i søvn,

Og mange stenger døren

For å slippe å høre klageropet.

HAVET

Havet er salt,

Og saltet legger seg som korn i sanden

Som blir til små øyner

Som blinker i sollyset.

Havet tar oss med i leken,

Og gir visdom for livet om å være våken

Mens det ennå er lyst.

Havet driver som saueflokker

Over store landskaper,

Og rir bølgene med storm

Og brøler som tunge hvalross

Til alt stilner,

Så båtene igjen kan søke havn.

Havet tilhører alle,

Og er et hjem for alt som lever i dypet,

Og gir menneskene føde.

Havet er et speil som viser englene

Hvor langt vi er på vei.